Brukte bøker. Godt utvalg. Enkle søk. God kvalitet.
Handlevogn 0

Norsk litteraturhistorie etter 1980

Forfatterne i 1980-åra stilte seg på mange måter likegyldig til den sosialrealistiske 70-tallslitteraturen. I 1983 utga Kaj Skagen pamfletten Bazarovs barn, som var et generaloppgjør med de forfatterne som hadde gjort mest utav seg på 70-tallet. Han tok til orde for en mer individorientert og idealistisk litteratur. Også mange av 70-tallsforfatterne vendte seg i andre retninger. Dag Solstad kom med to store romaner med tilbakeblikk på AKP (m-l), Espen Haavardsholm skrev romanen Drift og Edvard Hoem Prøvetid. Knut Faldbakkens romaner tok opp mannsrollen i endring etter kvinnerevolusjonen på 70-tallet.

Likeledes frambrakte 1980-årene flere store generasjonsromaner som følger hovedpersonen over et langt tidsrom, har et stort persongalleri og tegner et bilde av et bymiljø eller et lokalsamfunn i en ikke altfor fjern fortid: Lars Saabye Christensens Beatles, Tove Nilsens Skyskraperengler, Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere, Gerd Brantenbergs St.Croix-trilogi, Herbjørg Wassmos Tora-trilogi og Roy Jacobsens Seierherrene (1991).

I visse sammenhenger har 80-tallet fått merkelappen «fantasiens tiår» i litteraturen. Flere forfattere har innslag av det magiske, fantastiske eller usannsynlige. Kjartan Fløgstad, Mari Osmundsen, Hans Herbjørnsrud, Arild Nyquist, Jan Kjærstad og Ragnar Hovland representerte en slik retning. Også barne- og ungdomslitteraturen fikk innslag av det fantastiske.

Et stort antall 80-tallsforfattere viste en grad av tekstbevissthet. Mange av de nye forfatterne hadde utdanning i litteraturvitenskap, filosofi eller andre akademiske fag. Dertil kom de mange skriveskolene som ble oppretta utover landet. Mange romaner tematiserte sjølve nedskrivingssituasjonen – tekstene var vendt mot seg sjøl eller mot andre tekster, og hovedpersonene var forfattere, forskere eller kunstnere. Eksempler er Jan Kjærstads Homo Falsus og Karin Moes KYKA/1984.. Jon Fosse, Ole Robert Sunde og Liv Nysted hørte også til her. En annen følge av en mer akademisk orientert forfatterstand var det store antallet essaysamlinger. En god del av disse inneholder forfatteres lesninger av andre forfattere eller refleksjoner over annen kunst.

En påfallende tendens var den bratt stigende interessen for kriminallitteratur. Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Kim Småge og Fredrik Skagen utga alle spennings- og kriminalromaner. På 1990-tallet kom kvinnelige kriminalforfattere for fullt. Karin Fossum og Anne Holt oppnådde stor suksess – den siste med en kvinnelig etterforsker som gjennomgangsfigur. Interessen for krim har ikke avtatt etter årtusenskiftet, og et stort antall forfattere har enten spesialisert seg på krim eller veksler mellom krim og annen prosa: Jo Nesbø, Kurt Aust, Unni Lindell, Tom Egeland, Tom Kristensen, Jørn Lier Horst, Stein Morten Lier og Kjell Ola Dahl, for eksempel. I tillegg kom en strøm av oversatt krim, særlig fra Sverige og Storbritannia.

Et annet tydelig trekk er den store interessen for biografier, særlig forfatter- og kunstnerbiografier. Ingar Sletten Kolloens Knut Hamsun-biografi er kanskje den som har fått størst oppmerksomhet. Det ser ut til å være en tendens at tidens biografer – til forskjell fra hva som var vanlig før – ikke unnslo seg for å bruke kildemateriale av privat karakter, og ofte tegner nærgående bilder av sine sujetter.

I lyrikken var det etablerte forfatter som solgte i større opplag på 1980-tallet. Rolf Jacobsens Nattåpent nådde nesten 20 000, og Harald Sverdrups Lysets øyeblikk fikk også god mottakelse. Stein Mehren, Tor Ulven og Paal-Helge Haugen utga diktsamlinger dette tiåret. Mens de fleste lyrikere så ut til å ha fått nok av kampdiktninga fra 70-tallet, gikk Jan Erik Vold gått motsatt veg, og skrev noen av sine mest politiske dikt på 90-tallet. De nye og unge lyrikerne viste stort mangfold. Imidlertid når sjelden diktsamlinger opp i nevneverdige opplagstall. Mens nye romaner ofte kommer i store opplag som månedens bok i bokklubbene, er Bokklubbens lyrikkvenner for spesielt interesserte.

Teaterpublikumet viste fortsatt moderat interesse for ny norsk dramatikk, og fjernsynsseerne i enda mindre grad, følgelig har dramatikken stått i skyggen av prosaen og også lyrikken – med ett unntak, nemlig Jon Fosse. Han fikk gjennom 90-tallet og senere en mottakelse internasjonalt som ingen annen norsk dramatiker etter Ibsen. Også Fosses øvrige forfatterskap er blitt mer og mer oversatt og verdsatt.

Kilde: Wikipedia og publisert under Creative Commons lisens