Brukte bøker. Godt utvalg. Enkle søk. God kvalitet.
Handlevogn 0

Norsk litteraturhistorie etterkrigsåra 1945-1965

I de første etterkrigsåra utkom en lang rekke dokumentariske beretninger fra mennesker som hadde vært i tysk fangenskap, eller som hadde deltatt i motstandsarbeid under okkupasjonen. Til de mest kjente hører Lise Børsums Fange i Ravensbrück , Odd Nansens Fra dag til dag og den posthumt utgitte Petter Moens dagbok. Noen år seinere ble biografier over motstandshelter, som Fridtjof Sælens Shetlands-Larsen og David Armine Howarths Ni liv. Historien om Jan Baalsrud , alle store forlagssuksesser. 

Men også fiksjonslitteraturen kretsa om krigen. Sigurd Evensmos Englandsfarere handler om en gruppe motstandsmenn som blir tatt til fange. Tarjei Vesaas skrev krigserfaringene inn i et symbolsk univers i Huset i mørkret. Ellers var etterkrigslitteraturen om krigen i stor grad opptatt av spørsmålet om hvorfor noen forble gode nordmenn, mens andre, tilsynelatende vanlige folk gikk i fiendens tjeneste. Både Sigurd Hoels Møte ved milepelen fra 1947, Kåre Holts Det store veiskillet fra 1949 og Aksel Sandemoses Varulven fra 1958 gir psykologiske forklaringer på landssvikproblemet. I siste bind tar også Johan Borgens Lillelord-trilogi opp problemet. Han kom siden til å utgi en rekke novellesamlinger og den eksperimentelle romanen Jeg fra 1959.

Kampdiktene fra krigens dager, som enten var blitt kringkasta fra London eller hadde sirkulert illegalt, kom ut som samlinger fredsvåren 1945, og solgte i opplag som norsk lyrikk ikke har sett maken til før eller seinere. Særlig gjaldt det Arnulf Øverlands Vi overlever alt og Nordahl Griegs Friheten. Enkelte av de som var unge under krigen fant at det tradisjonelle lyriske formspråket ikke strakk til for å gi uttrykk for krigsredslene, atombombene og den nye, kalde krigen. Gunvor Hofmo, som ble sterkt personlig berørt av krigen, kom med samlingene Jeg vil hjem til menneskene og Fra en annen virkelighet. 

Modernismen slo igjennom på brei front i norsk lyrikk på 1950-tallet. Både hos eldre lyrikere som Tarjei Vesaas, Ernst Orvil, Astrid Tollefsen og Olav H. Hauge, og hos de yngre, som Astrid Hjertenæs Andersen, Paal Brekke, Hans Børli, Harald Sverdrup og Marie Takvam ble frie vers den foretrukne forma. Tradisjonalistene Arnulf Øverland og André Bjerke møtte blant annet Paal Brekke i en debatt om lyrikkens former som i ettertid er kjent som Tungetaledebatten. Georg Johannesens første diktsamling Dikt 1959 innvarsla en ny interesse for det politiske og samfunnsmessige, som ikke hadde vært særlig tydelig på 1950-tallet. Samtidig ser en hos en veletablert lyriker som Rolf Jacobsen en mer kritisk holdning til forbrukermentalitet og naturødeleggelser.

Jens Bjørneboe utga på 1950-tallet flere samfunnskritiske og essayistiske verk. I Jonas og Den onde hyrde angriper han henholdsvis skolen, bokmålet og fengselsvesenet, der han mener at staten viser sitt autoritære ansikt særlig tydelig. Agnar Mykles to romaner om Ask Burlefot – Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin vakte betydelig oppsikt, ikke minst fordi den siste ble forsøkt forbudt. En annen ny stemme på 1950-tallet var Axel Jensen. I debutromanen Ikaros og i Line tar de unge hovedpersonene et generaloppgjør med besteborgerligheten i den sosialdemokratiske velferdsstaten. Jensen brakte også noe nytt inn i norsk litteratur med den dystopiske framtidsromanen Epp i 1965. 

Foruten Johan Borgen kan også Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas nevnes som novelleforfattere. I 1953 debuterte Kjell Askildsen med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem. Han har siden holdt seg til kortprosasjangeren, og regnes i dag som en av norsk litteraturs fineste novelleforfattere. 

Kilde: Wikipedia og publisert under Creative Commons lisens